Tidligere NVSK skip
NVSK har tidligere eid skipene DS Hestmanden, DS Stord 1 og DS Pelle
DS Hestmanden
ex VEGAFJORD ex HESTMANDEN
Hjemmehavn: Kristiansand, Vest-Agder
Kjenningsbokstaver: LECN
Byggeår: 1911
Tonnasje: 755 bruttotonn
Lengde: 195,2'
Nåværende eier: Vest Agder Museum
Historikk DS Hestmanden
DS Hestmanden ble bygd ved Laxevaag Maskin- & Jernskibsbyggeri i 1911 for A/S Vesteraalens Dampskibsselskab. Etter verftes egen konstruksjon ble båten utstyrt med en trippelekspansjon dampmaskin på 550 IHK. Den ble satt inn i godstrafikk på norskekysten.
Under første verdenskrig gikk skipet i Nordsjøfart fra 1915, blant annet med transport av kull mellom England og Frankrike. Fra 1917 til 1919 var fartøyet utleid til britiske myndigheter og gikk i konvoifart med britisk mannskap i britisk farvann. Dette var en svært utsatt seilas med fare fra både ubåter og miner.
Etter at Norge i juni 1940 kapitulerte for den tyske krigsmakten, var DS Hestmanden et av de mange skip som seilte over til England. Skipet ble innlemmet i Nortraship og seilte i konvoi under hele annen verdenskrig i kystfart på England. Tapene av skip og mannskap i denne farten var meget store, spesielt på grunn av bombing fra fly.
I 1945 kom den som første norske fartøy tilbake til Nord-Norge med forsyninger og etterkrigstiden ble svært travel med transport av materiell i forbindelse med oppbyggingen av Finnmark/Troms.
Fartøyet ble ombygd ved Akers Mekaniske Verksted i Oslo i 1946/47, og fikk da delvis nytt overbygg, ny innredning og dessuten oljefyrt dampkjel
Frem til 1952 gikk så fartøyet i utenriksfart og i godstrafikk mellom Oslo og Kirkenes. I 1955 ble fartøyet solgt til Høvding Skipsopphugging i Sandnessjøen og ble omdøpt til DS Vegafjord. Skipsopphuggeriet brukte den dels til å frakte skrapmetall, dels som bergingsbåt. I 1965 gikk båten i opplag.
I 1979 ble kjøpte NVSK DS Hestmanden fra Høvding Skipsopphugging. Båten var da preget av forfall med bl.a inntrengning av vann gjennom dekkene. Den ble slept til Trondheim, der klubben etablerte en egen gruppe med personer som la ned en betydelig innsats i arbeidet med å sikre at båten holdt seg flytende og at tilstanden ikke ble ytterligere forverret. Blant annet ble det bygget et stillas med tak over båten. Klubben innså etter hvert art man ikke hadde økonomi og tilstrekkelig dugnadskapasitet til å ta vare på og restaurere båten på sikt. Klubben innså klart båtens verneverdi og arbeidet intenst gjennom flere år med å få tunge offentlige og private interessenter med på laget for å ta vare på den.
I 1995 løsnet det endelig, spesielt ved at engasjerte krigsseilere ble med og tok initiativ overfor myndighetene i forbindelse med 50 årsmarkeringen for frigjøringen i 1945.
Stortinget bevilget 5 mill. kr til restaurering av båten, og den ble slept fra Trondheim til Kristiansand, der Stiftelsen Hestmanden ble etablert og overtok båten formelt i 1997 fra NVSK. NVSK er representert i Stiftelsen.
DS Hestmanden er det siste av Nortraships fartøyer og skal bli et flytende museum og et minnesmerke over norske sjøfolks innsats under to verdenskriger. Den samlete restaureringen var kostnadsberegnet til 59 mill. kr, men har kommet på langt over 100 mill. kr. Arbeidet er utført ved Bredalsholmen Dokk og Fartøyvernsenter. Trearbeidene har vært utført i samarbeid med Hardanger Fartøyvernsenter. Restaurering og museumstilpasning har vært gjort i nært i nært samarbeid med Riksantikvaren. Det norske Veritas sponset prosjektet med kontroll- og rådgivningstjenester.
Fikk status som verneverdig skip i 1996 av Riksantikvaren.
Etter 19 år på Bredalsholmen Dokk og Fartøyvernsenter ble skipet overlatt til Stiftelsen og ca 100 år etter at båten ble sjøsatt ble skipet på nytt døpt med over 400 krigsseilere og kong Harald til stede i november 2013. Et enormt restaureringsarbeid er lagt ned i dette prosjektet. Det har blitt norgeshistoriens største og mest omfattende fartøyvernprosjekt. Alt er gjort med hensikt endelig å få hedret krigsseilerne med et eget museum. Som det ble sagt «Norge er våre krigsseilere en stor takk skyldig. Hestmanden vil stå som et monument over deres innsats».
Norsk Krigsseilermuseum ble åpnet for publikum på Hestmanden i 2017. Det er også et seilende museum i Kristiansand og under seilas, hvor båtens historie formidles i en utstilling, og som Norsk Krigsseilermuseum, som formidler den dramatiske historien til sjøfolk på norske skip i to verdenskriger.
Norsk Krigsseilermuseum ligger under Vest Agder Museum som har hovedansvar for museet og DS Hestmanden i nært samarbeid med Stiftelsen Hestmanden
DS Stord 1
Hjemmehavn: Holbergskaien, Bergen
Byggeår: 1913
Tonnasje: 469 bruttotonn
Lengde: 50,7 meter
Nåværende eier: Stiftelsen Stord1
Historikk DS Stord 1
DS Stord var bygd ved A/S Laxevaag Maskin- og Jernskibsbyggeri på Laksevåg for Hardanger Søndhordlandske Dampskibsselskab i 1913, og var av utseende ganske lik DS Rosendal fra1909.
Tonnasjen var opprinnelig på 376 BRT og skroget målte 47,4 x 7,3 x 2,7 m. Maskinen, som var bygd på samme sted, var en trippel ekspansjons dampmaskin på 470 indikerte HK.
Stord var tiltenkt å gå i de fleste rutene i HSD sitt fartsområde Bergen – Hardanger – Sunnhordland – Stavanger. Da HSD sette i gang en ny snøggbåtrute mellom Bergen og Sunnhordland i 1928, var Stord tiltenkt denne ruta. Båten var i 1931 forlenget med 3,3 meter og brønnen foran brua var bygd igjen. Nå fikk Stord den lange, og elegante dekkslinja
Stord var snart en populær båt i Sunnhordland Snøggrute. Under krigen gikk Stord trofast i selskapet sine ruter. Ved eksplosjonsulykka i Bergen den 20. april 1944 lå Stord ved Holbergskaien i Bergen. Styrehuset og en del av innredningen var ødelagt, men ellers slapp Stord uskadd fra hendelsen.
Etter krigen hadde selskapet planar om å bedre driftsøkonomien til noen av dampskipene ved å skifte ut dampmaskinen med dieselmotorer. Stord ble utpekt som prøveskip. I desember 1947 starta ombygginga ved AS Bergens Mekaniske Verksteder. I juli 1949 var Stord igjen klar for rutefart, nå som motorskip. Om bord stod to 12-sylindra Paxman Ricardo dieselmotorer, til sammen på 1000 BHK. Motorkrafta ble overført til propellakslingen ved kilereimer. I tillegg ble mesteparten av innredningen modernisert. Eksteriørmessig var det den nye, ovale skorsteinen som tydelig viste at Stord ikke lenger var dampskip. Ombygginga førte med seg at driftsøkonomien bedret seg, men teknisk sett var ikke ombygginga like vellykket mellom annet var det mye motorstøy og vibrasjon i akterskipet.
Stord ble nå sett inn i nattruta Bergen – Odda, og gikk fast i denne ruten fram til 1959, da ble Stord reservebåt for selskapet. I 1969 solgte HSD Stord til Oslo Krets av Det Blå Kors, og fikk navnet O. T. Moe. Båten ble brukt som hybel- og sosialsenter for alkoholskadde krigsseilere.
Etter 11 år hadde gamle Stord gjort nytte for seg i Oslo, og var igjen for salg. Norsk Veteranskibsklub så at det nedslitte hospitsskipet hadde potensiale for restaurering til veteranskip, og fikk kjøpt båten for 1 krone i 1980. Det ble igangsatt en del arbeider om bord for å sikre båten mot ytterligere forfall. Allerede året etter fant klubben det mest hensiktsmessig å overføre O.T.Moe til det nyetablerte Veteranskipslaget Fjordabåten i Bergen for samme symbolske pris. Båten kom da tilbake til sitt opprinnelige fartsområde og til et solid miljø som kunne sikre fremtidig restaurering og drift.
Båten fikk navnet Stord I og et omfattende restaureringsarbeid ble satt i gang med tanke på å tilbakeføre Stord I til dampskip. Et brukt dampmaskineri ble innkjøpt fra England. Etter seks års dugnadsarbeid og med god støtte fra ulike verksteder kommuner og privatpersoner, kunne Stord I våren 1987 igjen gå for egen dampmaskin.
Den 20. mai 1987 var DS Stord I på vei fra Stord til Bergen for å starte sin første seglingssesong. Like nord for Sandvikvåg i Fitjar oppstod det brann i maskinrommet. Brannen vart først slukt, men tok seg opp igjen etter kort tid uten at det lykkes mannskapet og brannvesenet som var komme til, å få kontroll over brannen. I løpet av få timer var Stord I totalt utbrent.
Stord I vart erklært for totalskada av forsikringsselskapet. Mange så det som nytteløst å starte en gjenoppbygging. Men etter nærmere undersøkinger viste at kjelen hadde små skader. Dampmaskinen var heller ikke verre skadd enn at den kunne repareres. Med bakgrunn i di positive opplysningene som kom fram, vedtok laget å overta en sterkt brannskadd Stord I fra forsikringsselskapet.
I tillegg fikk laget utbetalt forsikringssummen, som på langt nær dekka ei fullstendig gjenoppbygging av båten. No starta et langvarig og tidkrevende arbeid. Tegninger og arrangement etter antikvariske prinsipp ble godkjent av Sjøfartsdirektoratet. Prosjektet fikk støtte hos Riksantikvaren som erklærte Stord I som verneverdig, og penger ble bevilget.
Et langvarig og imponerende restaurerings- og oppbyggings arbeid startet opp igjen.
Arbeidet ble startet opp ved Mjellem & Karlsen Verft AS, det samme verftet som i sin tid hadde hovedarbeidet da Stord I ble restaurert første gangen..
I tillegg til verkstedsarbeidene, ble det utført omfattende dugnadsarbeid. Målet var å få Stord I klar slik at båten kunne gå for egen maskin til Nordsteam 2005 i Bergen, noe de lykkes med takket være stor innsats fra dugnadsgjengen om bord og sponsorene. Restaureringer har fortsatt hvert år siden og er fortsatt i under restaurering- mer og mer blir utført av oppbygging av salonger og lugarer.
I sommersesongen seiler DS Stord1 med passasjerer på ulike turer av alle slag.
På årsmøte i Veteranskibslaget Fjordabåten vinteren 2005/2006 ble det vedtatt å overføre Stord I til en egen stiftelse; Stiftelsen DS Stord I.
DS Pelle
ex PELLE , ex PIPPI
Hjemmehavn: Arendal
Byggeår: 1882
Tonnasje: 11,82 bruttotonn
Lengde: 43,2'
Nåværende eier: Stiftelsen Pelle
Historikk DS Pelle
DS Pippi ble bygd av Motala Mek. Werkstad, Sverige, i 1882 som lystyacht for grosserer Herman Eger i Kristiania. I 1883 ble fartøyet solgt til Hans Aaholm i Arendal og ble satt inn i forskjellige lokalruter mellom Arendal, øyene og distriktet øst og vest for byen under navnet Pelle. Firmaet Jacobsen & Thorsen var eier av dampbåten mesteparten av tiden fram til 1961, da den ble tatt ut av drift.
Pippi fikk som ny installert en dampmaskin på 15 IHK bygd ved Motala Mek. Werkstad. Dampmaskinen er i dag deponert på Norsk Teknisk Museum i Oslo. Fartøyet har opp gjennom årene gjennomgått flere endringer, som alle har medført en forringelse fra lystyacht til røff lokalrutebåt.
Pelle tilhørte NVSK fra 1964 til 1972. Senere har den hatt flere eiere, forlist 3 ganger og har vært utsatt for sterkt forfall. I 1978 ble den satt på land.
I 1985 ble fartøyet overtatt av Stiftelsen Norsk Fartøyvern og konservert og satt under tak i påvente av senere restaurering som lystyacht.
Fikk status som verneverdig skip i 1991
Lå på land i Lommedalen utenfor Oslo i mange år i svært dårlig stand. Ingen aktivitet
En gruppe på 20 dampskipsentusiaster i Arendal etablerte Stiftelsen DS Pelle. Formålet var å få liv i den gamle kjæledeggen - enten prosjektet vil bli gjennomført ved å restaurere det gamle skroget eller ved å bygge en helt identisk båt etter de originale tegningene.
Stiftelsen Norsk Fartøyvern vil ikke overdra båten til den etablere gruppen i Arendal og gruppen ble nedlagt..
I 2007 tok noen av entusiastene fra den tidligere vennegruppen på nytt tak i prosjektet og opprettet Stiftelsen Pelle. De går inn for å bygge en replica i Litauen. De arbeider noen år med tegninger, kostnadsanalyser, og de samler inn kr 1 mill. Men i 2016 innser de at de ikke klarer å skaffe til veie nødvendig kapital og prosjektet skrinlegges.
Endelig i 2017 blir Pelle overdradd fra Stiftelsen Norsk Fartøyvern til Stiftelsen Pelle for en symbolsk sum. Båten blir flyttet fra Bærum til Arendal havn deretter til Bredalsholmen Dokk og Fartøyvernsenter hvor båten har ligget siden august 2020. Der skal Pelle restaureres og gjenoppbygges. Endelig fikk entusiastene båten tilbake og et ni tidig arbeid er startet opp med en entusiastisk gjeng i samarbeid med Bredalsholmen.